Leserinnlegg i Adresseavisen i 2018

13.01.2020

I det forrige blogginnlegget "Det å føle seg som kvinne, ikke pasient", skrev jeg litt om Bioteknologiloven og om utfordringer det innebærer for oss som ønsker å bli mamma alene. I og med at det ikke er lov med assistert befruktning for enslige i Norge, må vi reise utenlands for å få hjelp. I mai 2018 var det flertall på stortinget for at enslige i Norge skal kunne få samme behandling som par her hjemme. Når KrF kom i regjering, klarte de å fjerne dette vedtaket om at det skulle settes i gang i Norge som en av sine "premisser". Dere husker garantert debattene rundt endringer i abortloven også. Disse to var blant krav fra KrF for at de skulle bli enige med de tre andre partiene i regjeringen. Dessverre valgte vår kvinnelige Statsminister Erna Solberg å "bytte" dette mot andre mindre viktige saker for å kunne beholde statsmakten. I 2018 skrev jeg et leserinnlegg til Adresseavisen etter å ha sett Brennpunkt på NRK1 ang et søsters kamp sammen med sine søsken som hadde blitt sviktet av både foreldre og staten, som kom på trykk. Jeg ønsker å legge det ut her for å belyse saken. Dette er det selvfølgelig forskjellige synspunkter på, men jeg mener at vi i 2020 burde ha kommet lengre hva gjelder krav som Bioteknologiloven setter. Det er lov til å komme med tilbakemelding hvis du ønsker det :-) Det gjør du nederst i innlegget. 

God lesning! :-) 


Det «beskyttende» samfunnet som ikke beskytter, men hindrer.

Onsdag 7. november så jeg Brennpunkt «En søsters kamp» på NRK1 om den tøffeste dama jeg noen sinne har hørt om. Mona Anita Espeland kjemper sin kamp for sine 16 søsken som har blitt født i en storfamilie og vokser opp i et hellvette med omsorgssvikt, vold og overgrep. Hun forteller om de mest hjerteskjærende minnene om hvordan de har blitt mishandlet av sine egne foreldre, de som egentlig skal passe på dem, beskytte dem og gi de den største kjærligheten gjennom livet. Hun forteller at de eneste minnene hun sitter igjen med fra barndommen er vold, tortur, de gikk sulten, redsel og frykt. Hun ble sparket ned trappene, holdt opp mot veggen og ble holdt opp med hendene deres rundt halsen. I tillegg til de psykiske plagene hun sitter igjen med som voksen, sliter hun med taleproblemer og kraftig nedsatt hørsel, da de stakk ting inn i øret hennes og påførte henne disse skadene.

Historiens kjerne handler om hvor samfunnet svikter. Dette foregår i Sandnes i Stavanger. En av Norges største byer. Mona og hennes to år yngre bror rømmer til besteforeldrene, og besteforeldrene tar kontakt med barnevernet og fortalte hva som foregikk hjemme til Mona og broren hennes. Der blir de møtt av en saksbehandler som lurte på hva de ville oppnå med dette, og sa at her var det mye sladder.

Første gang Mona fortalte om hvordan de hadde det hjemme var i barnehagen, så til naboer og så til skolen. Like vel skulle det ta 7 år og mange titalls bekymringsmeldinger før barnevernet grep inn og flyttet Mona og broren ut av hjemmet.

Moren og stefaren til Mona skulle i ettertid få 8 barn til, og faren og stemoren 7 barn. Barnevernet var inn i bildet før den første ungen etter Mona og broren ble født, men like vel vokste de 15 barna opp i et hellvette med vold, tortur og omsorgssvikt før barnevernet tok tak i saken og flyttet barna ut av hjemmet - mange år etter. Nå er de totalt 17 barna spredd for alle vinder og lever med psykiske og fysiske skader som foreldrene har påført dem, fordi at et system som skulle passe på dem og ta seg av dem, sviktet.

Når jeg satt i sofaen hjemme i stua mi og så «Brennpunkt», satt jeg med en klump i magen og tårene trillet. Jeg ble vitne til en historie om barn i NORGE som opplever å bli mishandlet av sine egne foreldre, de som har båret de fram i livet, og et samfunn som svikter dem. I tillegg er jeg selv i en prosess hvor jeg svært ønsker meg barn, og driver nå og reiser til Danmark for å bli gravid - noe jeg gjør alene fordi jeg ikke har truffet han jeg vil ha barn med, og min biologiske klokke tikker for sjansen for å få barn. Også må jeg, jeg som ønsker meg barn så sterkt reise til Danmark for å få barn fordi det ikke er lov i Norge for enslige kvinner å få assistert befruktning. Mens jeg reiser til Danmark, fødes barn i Norge av foreldre som påfører sine barn vold, tortur og overgrep, og jeg sitter igjen med en følelse av at samfunnet svikter dem, og meg. Det høres kanskje egoistisk ut når jeg sammenligner min sak med Mona Anitas sak, men det er ikke det jeg gjør. Jeg forteller om et samfunn som ikke klarer å beskytte de barna som kommer til verden av voksne mennesker som ikke kan ta vare på sine egne barn, som får barn - fordi de kan, men ikke kan ta seg av dem.

I Norge har vi noe som heter for Bioteknologinemda som består av 15 medlemmer som råder over Bioteknologiloven. I Bioteknologiloven om assistert befruktning står det at det stilles krav til samlivsform og tilbys kun i Norge til kvinner som er gifte eller som er samboere i et ekteskapslignende forhold. Grunnlaget for loven er fordi at barnet skal sikres at de har to foreldre, og ikke bare en. Hvor mange foreldre har Mona Anita og hennes 16 søsken? Og hva ble hun påført av sine foreldre? Og hva gjorde samfunnet for at Mona Anita og hennes søsken skulle få det alle barn skal ha rettigheter på? Ingen ting..

Mitt ønske om barn er så sterkt at jeg velger å gjøre det alene og reiser til Danmark og trosser Norges lov. Jeg velger å bruke sekssifret kronebeløp for å få det til, og jeg kan nesten ikke vente til den dagen graviditetstesten viser positiv, til jeg kan holde barnet mitt i armene mine, til å kunne gi omsorg og kjærlighet. Til å være mamma til et barn som er så sterkt ønsket.

Jeg velger å reise til Danmark for å få hjelp fra Stork klinikken for å få barn i stedet for å lure en mann på byen, som jeg egentlig kan skjønne at noen velger. Det er dyrt å reise til Danmark for behandling, og det er en emosjonell påkjenning. Men for meg er ikke det å lure noen den riktige måten å gjøre det på. Jeg vil at mitt barn skal kunne vite at det var så sterkt ønsket at mamma valgte å reise til Danmark og fikk hjelp av en donor til å få akkurat det som ble til det livet. Jeg vil ikke at barnet skal få vite at jeg lurte faren, og jeg vil heller ikke at en mann skal føle at jeg lurte han. Men akkurat dette sier ikke veken nemda eller samfunnet noe om, men det å få assistert befruktning som enslig kvinne er ikke greit.

Det snakkes ofte om ufrivillige barnløse par, men det snakkes sjeldent om ufrivillige barnløse enslige. Det er like tøft som det å være ufrivillig barnløs i et parforhold. Kanskje tøffere, for da står du helt alene.

Kjære Bioteknologinemda! Hvorfor? Vi lever faktisk i 2018...

Også tilbake til overskrifta; Det «beskyttende» samfunnet som ikke beskytter, men hindrer. Samfunnet beskytter at barn ikke skal bli født uten to foreldre, foreldre som ikke er gift eller lever i et samboerskap i et ekteskapslignende forhold - selv om barnet er svært ønsket. Men dere beskytter ikke de barna som blir født av foreldre som er gifte eller bor i et samboerskap i et ekteskapslignende forhold fra vold, tortur og overgrep. Men dere hindrer enslige kvinner til å gi et ønskebarn morskjærlighet, omsorg og livet. Og dere hindrer barn som blir født på deres riktige måte å få et liv i trygghet, men i stedet får et liv i utrygghet, redsel og en hverdag med vold og overgrep.

Gjør noe med begge deler. Skjerp dere! Still opp for de forsvarsløse barna som trenger det, og slutt med å beskytte dere bak udugelig regelverk. Vi lever faktisk i Norge folkens. Og slutt å være så gammeldagse med tanke på reglene om assistert befruktning for enslige kvinner. Det finnes masse kjærlighet hos oss også. Og ikke minst; mange andre Europeiske land tillater det.

Storkemamma - Anne Berit

Lag din egen hjemmeside gratis! Denne nettsiden ble laget med Webnode. Lag din egen nettside gratis i dag! Kom i gang